and I think to myself; what a horrible world!

eg e sjokkerte. eg e skuffa. eg e sinte. eg e leie meg. eg e irriterte. eg e forvirra.
eg har alstå vore å sitt baksidå av bangkok. d me turistar ikkje får se. d me ikkje VIL se. eg har vært i slummen!
d va heilt fantastisk å heilt forferdelikt!
me møtte Arne på et Lotus Tesco senter, å eg tenkte. "off, der borte e der någen slitne hus. stakkar dei! d må vær fælt å bu i slummen" eg hadde ikkje anelse!! me jekk ner ei gata så va fattigsligge å fæle, å eg tenke:"åj! her e der jo ennå verre!" men når me så jekk inn i et smug å kom t ei elv, begynte d å gå opp for meg at detta e verkeligge slum! kloakkloktå slo mot oss. folk å kler å hus hang nesten utøve elvå. me måtte balansera langs kantene, å va då mær elle mindre midt inni stuå t folk. der jekk me me dei rådyre kameraene våre å glodde. plutselikt va me ute av slummen, trudde eg. men me kryssa ein vei å sto så onna ein 8-felts motorvei. d va der barnehjemmet låg, som et fargerikt lysglimt. blant grått, fælt å stygt. blant lastebilar, jernbane å motorvei. blant hondar, griser å høner. der budde folk. der levde de live sitt. der oppdro de ongane sine. NEI! de BUR å LEVE der. d e d så e så utrulikt. for eg får ein sånn "kulisser i mitt liv" følelse. "se her e eg i slummen i ein times ti". akkoratt så d bare eksistere mens eg e der. nå får eg nesten ikkje lyst å fortella om hotelle lenger. d har mussta verdien. d e flaut. men eg vett at d snart e greit ijenn. når inntrykkene fra dagens opplevelse e reduserte, blir d kjempe lett å nyta et fem-stjernes hotell. d e d så e så lamt i håve. for me e å forblir øvefladiske ekle nordmenn, å eg hate d.
men der va mye positivt o! d arbeide de drive på "home of praise" e heilt fantastisk! ongane e skjønne, å di likte oss (elle Liv Cathrine å Gustav), jaffall når me tok bilder av di.

ellers har me spist middag på hotelle. deiikt!